Hopp til innhold

Elektroniske mottiltak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Elektroniske mottiltak eller elektroniske angrep (en: electronic countermeasures, ECM) er elektroniske signaler som sendes ut for å forstyrre eller totalt blokkere radiosamband eller for eksempel radar, sonar, infrarøde instrumenter eller laser. EMT er en del av det som kalles elektronisk krigføring.

EMT kan deles opp i tre undergrupper:

  • Elektronisk jamming
  • Elektronisk villedning
  • Elektronisk nøytralisering

Elektronisk jamming

[rediger | rediger kilde]

Jamming av samband går ut på å overdøve en radiomottaker med et sterkere signal enn det signalet som mottakeren prøver å motta. Sambandet mellom sender og mottaker kan derved brytes, og man svekker fiendens muligheter til å lede sine styrker. Fenomenet kan også oppstå tilfeldig ved at to radiosendere sender på samme frekvens i et område hvor en mottaker er i stand til å høre begge sendestasjonene. Dette skjer særlig i frekvensbånd hvor radiobølgene følger jordkrumningen - fra de laveste radiofrekvenser opp til 30 Megahertz. Frekvenser høyere enn 30 MHz rekker vanligvis bare innen synsvidde, slik at jammesenderen må være i samme område som den jammede radiomottakeren.[1][2][3]

Jamming av radar har til hensikt å blinde radaren slik at den ikke kan motta ekko av egne pulser skikkelig. Det er også mulig å skape falske mål ved å bruke en metode «Digital Radio Frequency Memory» som digitaliserer den mottatte radarpulsen for å sende den tilbake til radarmottakeren litt forsinket slik at det blir skapt et falskt mål bak det egentlige målet.

Jamming av navigasjonssystemer som GPS fører ofte til mindre nøyaktig eller bortfall av navigasjonsmuligheter, og anskaffelsen av slike jammere er lett. Noen firmaer har såkalt flåtestyring gjennom GPS-sporing, det vil si at firmaet til enhver tid vet hvor bilene er. En sjåfør kan da skaffe seg en jammer slik at firmaet ikke kan se hvor vedkommende er på gitte tidspunkt. I Europa (Tyskland og Nederland) brukes GPS-system til innkreving av bompenger i forbindelse med veiprising. Bruker man da en jammer, blir ikke veilengden registrert, og det blir billigere å kjøre. Biler og dyre gjenstander som er utsatt for tyveri, utstyres gjerne med GPS-sporing. Tyven kan hindre dette ved å bruke en GPS-jammer. [4]

Jamming eller villedning av nærhetsbrannrør fører til at ladningen i granaten eller missilet eksploderer i ufarlig område før den når målet.

Villedning

[rediger | rediger kilde]

Elektronisk villedning eller skinnutsendelse inkluderer en rekke metoder som må vurderes ut fra den taktiske situasjon på slagmarken. Blant de mest brukte metodene for elektronisk villedning er: Manipulativ elektronisk villedning er en metode hvor man fanger opp fiendens utsendelser på sambandet for senere avspilling i redigert form. Simulativ elektronisk villedning betyr at man narrer fienden ved å sette opp egne elektroniske ressurser for å skape et falskt bilde av situasjonen. Et eksempel kan være å simulere et typisk bataljonssamband hvor man vil at fienden skal tro at en bataljon av egner styrker er deployert.

Elektronisk nøytralisering

[rediger | rediger kilde]

Elektromagnetisk puls (EMP) var tidligere et biprodukt ved detonasjon av et kjernefysisk våpen, men er per 2016 lagt inn under elektronisk krigføring fordi det er mulig å produsere rene elektromagnetisk bomber uten kjernefysisk detonasjon. En EMP kan ødelegge alt elektronisk utstyr inne i en bygning, et kjøretøy, fly eller skip som ikke er sikret mot dette. Andre mål for EMP kan være radaranlegg, sambandssentraler eller overvåkningsanlegg.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jerome S. Berg (2008). Broadcasting on the Short Waves, 1945 to Today. McFarland. s. 46–. ISBN 978-0-7864-5198-2. Besøkt 17. februar 2013. 
  2. ^ NIST 800-97 Establishing Wireless Robust Security Networks: A Guide to IEEE 802.11i
  3. ^ Office of Research, USIA (1983), Jamming of Western Radio Broadcasts to the Soviet Union and Eastern Europe, United States Information Agency, http://www.radiojamming.puslapiai.lt/doc_en.htm 
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. november 2019. Besøkt 12. november 2019.